Om ikke sjølberging, så i allefall sjelberging.
Jeg kjenner fredfullt på at sola snur.
Jeg fornemmer straks at dagene blir lenger.
Jeg starter såingen altfor tidlig vært eneste år, men det gjør ikke noe.
Jeg har mange frø, og jeg sår tålmodig igjen og igjen.
Jeg nyter å kjenne jorda med hendene mine.
Jeg ser de ørsmå spirene dukke opp, erfarer at de også dette året nok en gang brekker, blir for lange og strantne.
Jeg forsøker å prikle de, noen ganger går det, andre ganger ikke.
Jeg har en utrolig tålmodighet, på å starte igjen og igjen.
Det er ikke sjølberging jeg først og fremst har i hodet
- det er sjelberging.
